Vennskap.

Har du noen gang hatt venner du ville gjort absolutt alt for? Venner du kan være helt deg selv med og som forstår det uansett hvor urimelig du er eller hvor lite det du føler gir mening? De av oss som er heldige har flere av dem.

Venninnen din sender deg en meldig og sier at hun bare snakke med deg asap. Du slipper alt du har i hendene og ringer henne eller møter henne øyeblikkelig. Du lytter tålmodig til hva hun har å si selv om hun har fortalt deg den samme historien eller det samme problemet ti ganger allerede. Du finner måter å hjelpe på selv om hun ikke vil ha hjelp og selv om hun kanskje er sint på deg i det øyeblikket. Det er så ubeskrivelig godt å ha venner som vet hva du trenger selv når du er alt for svak eller stolt til å be om det eller søke det selv. Det er bare så trist de gangene du er den eneste som går ut av ditt gode skinn for å prøve å være den beste vennen det er mulig å være...

Jeg har opplevd dette. Det er ganske vanlig vil jeg tro når man vokser opp at de fleste er umodne og ikke vet helt hvordan man skal behandle andre mennesker. Selv etter at man når tyve årene og burde vite bedre er det ikke alle som fremdeles vet hvordan man kommuniserer med andre mennesker. Gutter/menn liker best å lukke alt i en safe jeg er ganske sikker på at de alle har inne i seg, mens jenter/kvinner ofte velger å bli verbale og "bitchy" mot vedkommende de føler fortjener det. Jeg kan ikke si jeg savner dramaet av å være en ungdom, men det er av og til at dette dramaet også dukker opp selv nå i tyve årene. Jeg husker jeg strevde febrilskt for å være en god venninne. Da hun var sint på meg og ikke ville snakke med meg kontaktet jeg læreren på skolen fordi jeg visste at hun trengte noen å prate med. Jeg satt i timesvis å lyttet til problemene hennes selv om jeg selv ble utslitt. Jeg var bare glad for å ha en venn. Til slutt ble jeg vell egentlig klar over at jeg lot meg selv bli dårlig brukt fordi jeg var så lykkelig over å ha en venninne.

Når man er i tyve årene er det andre problemer som utspiller seg. Jeg prøvde å bli venner med kjæresten sine jente venner men de slapp meg ikke inn. Den ene som lot til å like meg ganske godt var samtidig ute etter kjæresten min og siden jeg bodde i Norge og han i Sveits var det enkelt å late som om hun var en god venn et par ganger i året. Andre likte meg fordi de følte de måtte, og selv om de uttrykte vennskap når vi var alle samlet var det ingen meldinger eller invitasjoner å få når kjæresten ikke var tilgjengelig på samme tid. Det gjør vondt, ikke sant? Når du mistenker at noen bare later som om de vil være din venn fordi de ikke vil gjøre det ukomfortabelt for noen andre? Jeg var forberedt på å være en god venn for alle disse menneskene. Jeg var klar for å lytte til problemer, gi dem en god latter når de trengte det osv, men de ville ikke gi det tilbake.

Noe annet som også gjør vondt er vel det når du ser på noen som din beste venn i verden, du savner personen når det går tid mellom at dere sees og du kontakter personen ofte, men denne personen har så mange andre venner at ditt fravær gjør egentlig ikke så mye for dem. De merker det ikke i det hele tatt faktisk. Jeg tror det er noe veldig menneskelig å ville føle seg nyttig og ønsket. Vi vil så gjerne føle at vi ikke er "a waste of space" men at vårt nærvær kan ta del i å gjøre noe andre glad og at det betyr noe spesielt for en annen person. Da blir det vondt hvis du føler at du nesten er i et vennskap med deg selv, og du innser at grunnen til at du fortsetter å gi når den andre bare tar er fordi du så gjerne skulle ønske at noen ville gjøre det samme for deg.

Konklusjonen er vel egentlig at man bør prise seg heldig når man finner gode vennskap. Jeg har gode vennskap. Venner som tar seg tid. Venner jeg kan være så sur med og så urimelig med som jeg bare vil men de vil alltid støtte meg. Jeg kan gjøre forferdelige ting, men de tilgir meg. Hvis du er like heldig og finner disse menneskene. Ikke gi opp på dem. Det er denne tiden i livet når du finner ut hvem som er ekte og hvem som bare er ute etter å bruke deg "for whatever purpose" så ikke la de slippe unna.

Jeg tror denne bloggen kommer til å lene i rettningen av at jeg pøser ut med følelser.
Så får vi se hvordan det går :-)

Snakkes

York and I


Jeg er i York nå. York er sjarmerende og vakker. I løpet av 10 måneder skal jeg og York bli kjent med hverandre.
Men jeg tror ikke jeg kommer til å oppdatere denne bloggen noe særlig så om du vil følge med så gå gjerne innpå www.miriaminbritain.blogspot.com   

29.aug.2011

Holder på å pakke nå. Pakker ting jeg føler jeg må ha men som jeg inners inne vet jeg sikkert ikke kommer til å bruke. Nå ja. Det er tusen ting jeg burde gjøre, men jeg har ikke lyst til å tenke på avreisen før jeg står på Flesland med kofferten i hånden. Jeg forteller meg selv at jeg er så tåpelig som plutselig begynner med mine melankolske tanker i en slik stund, men jeg vandrer stadig inn på min brors rom for å spille guitar hero. For å koble ut. Jeg gruer meg ikke til å reise. Det er ikke det. Det har oppstått noen konflikter inni meg pga noen personlige ting som har skjedd de siste dagene, og derfor prøver hjertet mitt og lenke meg fast til livet mitt her i Norge. 
Jeg gleder meg jo til å dra! Jeg har iallefall gjort det i 1 år nå. Jeg må slutte å sutre så fælt og huske på regelen jeg lever etter. "Everything happens for a reason. " 

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mai 2015 » Mars 2015


hits